Fredag den 13.
Vreng klærne, kast saltet og håp på det beste.
Den gamle damen med rullator tasset foran ham på fortauet. Han skiftet retning og passerte på hennes høyre side. Det passet bra, konkluderte han. Damen holdt stø kurs mot et kumlokk i asfalten. - Det betyr ulykke! En tanke han ikke ville si høyt. Hun hadde sikkert egne meninger om slikt.
Idet han passerte sirkelen i metall forsto han at han var i trøbbel. Et lite stykke foran ham krysset en svart katt veien. Han var normalt ikke overtroisk, i hvert fall ikke på samme nivå som moren. Denne dagen hadde imidlertid gjort ham usikker.
Det begynte allerede ved frokostbordet. Som vanlig tuslet moren rundt i morgenkåpen. Håret var rufsete. Han kikket opp på henne når hun kom bort med egget. Idag var hun mer sær enn vanlig.
- Mamma, du har vrengt morgenkåpen!?
Hun hadde bare smilt til ham: - Det er fredag den 13. i dag, vet du.
Det stemte. Pondus-almanakken bevitnet det fra kjøkkenbenken. Den uheldige dagen. Moren var overbevist om at å ta på seg klærne på vrangen ville beskytte henne fra ulykker. Han hadde bare ristet på hodet av henne, men så begynte ting å skje.
Han strakk seg etter saltet, og albuen skumpet borti melkeglasset. Han kvapp til så saltbøssen veltet. De hvite krystallene drysset utover. Melkeglasset vippet som en gyngehest. Et par ganger frem og tilbake før det stanset. Det var nære på, men det skvulpet nok til at melken fløt utover bordplaten. Den dannet en tynn bekk som strakte seg mot bordkanten.
Moren gispet: - Gabriel! Forsiktig!
Hun hentet tørkepapir og fanget opp melken. Han rettet opp bøssen.
- Unnskyld. Det var et uhell!
- Fredag den 13, vet du. Bare uhell…
Så oppdaget hun saltet på bordet: - Oi. Nå må du ta en klype av saltet og kaste det over skulderen. Hvis ikke havner du i krangel.
- Mamma... Jeg tror ikke på sånt...
- Det er ikke snakk om å tro eller å ikke tro. Det er bare sånn det er. Gjør det for min skyld, da. Så føler jeg meg bedre.
Gabriel sukket. Han hadde vært gjennom dette før. Han strakte seg frem, samlet litt salt mellom tommel og pekefinger og kastet det over skulderen.
Samtidig kom lillebroren hans inn på kjøkkenet. Barbeint og lydløs. Fortsatt i pyjamas. Saltet traff ham midt i fjeset. I øynene. Gutten tok hendene til fjeset og begynte å gråte. Øynene svei, og moren dro ham i full fart bort til vasken for å skylle dem.
- Du må jo se deg for, Gabriel. Det er ingen spøk.
- Mamma, da. Det var du som sa jeg skulle kaste det dumme saltet. Dessuten er det bare sånt som skjer. Slapp av!
Til broren sa han: - Sorry, Moritz. Jeg merket ikke at du var her.
Moren holdt fortsatt på med å vaske øynene til den hikstende lillebroren, nå med en fuktet klut. Hun løftet hastig hånden i det hun skulle til å si noe, men da fikk fillen en kraftig sving som slynget borti kjøkkenbenken, og en kniv ramlet i gulvet. Det var fra sølvtøyet etter middagen i går. Hun stivnet litt først, men så roet hun seg.
Gabriel kjente historien. Sølvtøy i gulvet betyr uventet besøk. Gaffel var en dame og kniv var en mann. En skje? Var det et barn? Han husket ikke alle detaljene. Moren så på ham.
- Kan du være så snill å banke kniven i bordet for meg? Jeg orker ikke besøk nå. Jeg venter ingen hit i dag.
Gabriel reiste seg fra bordet, tok med seg tallerkenen og glasset, og satte det på benken. Han tok opp sølvkniven, ristet oppgitt på hodet, og la den oppå tallerkenen.
- Det er ingen som kommer, mamma. Det er bare overtro.
Så gikk han på badet. Der stelte han seg og fikk på seg rene klær. Akkurat i det han skulle til å dra til skolen, ringte det på døren. Gabriel fikk et ubehagelig sug i magen. Et gys gikk kaldt nedover ryggen hans. Moren kom ut i gangen med store øyne.
- Du får lukke opp, da!
Gabriel rykket i vrideren og åpnet døren på gløtt. Det var en av mennene fra søppelbilen. Han kunne se den store kassebilen og de blinkende lysene bak ham.
- Unnskyld at jeg forstyrrer, folkens, men jeg ville bare si ifra at søppeldunken deres har veltet. Søpla ligger utover. Vi har ikke lov til å gjøre noe med det. Hvis dere tar det opp med en gang, så skal jeg vente på dere. Men raska på.
Moren gav Gabriel et blikk som hylte: 'Hva var det jeg sa'. Han svarte med å kaste oppgitt med hendene og smatte ut et ‘tsk’ mellom tennene. Han var ferdig påkledd uansett, så han fulgte etter mannen ut. Det var bare to søppelposer og litt papir. Fort gjort. Han trillet søppeldunken bort til bilen og sa unnskyld for at han måtte vente. Mannen tok over derfra med et vennlig nikk. Gabriel vendte deretter nesa mot skolen.
Nå sto han her. Fjetret. Beina føltes som limt til fortauet. Den svarte katten forsvant bak en busk. Gabriel kjente seg usikker. Hva var det moren hadde sagt?
Hjernen sendte signaler på kryss og tvers i flere sekunder. "Det er ikke snakk om å tro eller ikke tro. Det bare er sånn". Stemmen hennes i bakhodet. Så husket han hva han skulle gjøre.
...
Den gamle damen med rullatoren stabbet seg fremover. Trinnene var usikre, selv om hun hadde god støtte. Hun lente seg litt fremover, som for å sikre at hjulene hadde godt feste i bakken. Fingrene klare til å klemme inn bremsene. En ungdom passerte henne i raskt tempo. Skrittene hans gjorde henne oppmerksom på kumlokket foran henne. Hun fortsatte å gå. Overflaten på metallet så greit ut å gå på. Ingen snublekanter.
Den unge gutten stanset plutselig foran henne. Skulle han komme med en advarsel om kumlokk og ulykker? Hun hadde levd for lenge til å tro på slikt tøys. Resolutt fortsatte hun fremover. Deretter lurte hun på om gutten hadde fått et illebefinnende. Han bare sto der. Hun hørte at han harket og kremet. Hun nærmet seg rolig. Holdt blikket festet på ham.
...
Gabriels tanker gikk i sirkler. Han enset ikke verden rundt seg. - ‘Skal, skal ikke’, vurderte han. Det ble 'skal'. Bare sånn for sikkerhets skyld. Han harket godt opp fra nederst i halsen. Tungen og kinnene strammet og jobbet frem det han klarte å oppdrive av fukt. Han fikk samlet alt til en skikkelig klyse, bøyde nakken 90 grader mot venstre, og spyttet ut med all sin kraft...
-Slutt-
Noen ord til slutt
Uflaks, eller hva? Jeg lurer på hva denne damen forteller når hun kommer hjem😊. Hvordan er det med deg? Har du noen ritualer i for å unngå uhell?
Hei og hopp så lenge, sees neste gang.
Takk for nå 💚
Vennlig hilsen Rune